Nå lever jeg i Norge, og heldigvis ikke i Iran. Det som er så fint med det er at vi har ytringsfrihet, en ytringsfrihet som er fraværende i mange land i verden. I Norge er vi såpass heldige at vi kan skrive hva vi vil på blogger, i media og i det hele tatt ytre oss slik som vi vil uten å komme i fengsel for det - eller verre. Hvis jeg føler for det så kan jeg kritisere kongen i Norge på bloggen min, helt til jeg sovner foran pc'skjermen, uten at politiet kommer og arresterer meg for kriminalitet. Ytringsfriheten er et grunnleggende prinsipp i et demokrati, kanskje det mest verdifulle også. Alle har rett til å mene noe om hva enn de vil, hvem de vil og når de vil. Det er slikt at vi gjerne ytrer oss om både det ene og det andre, bare for å ha en mening, uansett hva den er påvirket av, men vi er opptatt av å ha en mening, og å uttrykke den. Sammen med denne ytringsfriheten kommer også ansvar og forpliktelse, men dette blir ofte sett bort i fra. Er det ikke slik at vi burde ha et ansvar til å informere oss og skaffe oss kunnskap om det vi danner oss en mening om, og burde ikke den meningen være dannet ut i fra kunnskap først og fremst. Enkelte personer har større innflytelse enn andre,og deres meninger påvirker andre. Medie fremstiller ofte en sak på en spesiell måte, eller bare informerer om en sak, men media gir ikke innsikt og dyp kunnskap. Meninger påvirker andre, og ekstreme meninger påvirker i størst grad og kan ha svært alvorlige konsekvenser. Som frie borgere i et demokrati er vi forbeholdt retten til demokratiet, men vi burde vektlegge ansvaret og forpliktelsen som følger med, ikke bare godet. Dersom jeg skal ytre min mening om noe, burde jeg ha kunnskap til det, for å kunne komme med en "rettferdig" mening. Mange, i dagens samfunn, spesielt ungdom, har en del ekstreme meninger - men relativt tynn kunnskap om emnet. Vi blir mer og mer opptatte av å mene noe, uten at vi egentlig vet helt hvorfor.
Kanskje ikke en så demokratisk utvikling?
0 meninger:
Legg inn en kommentar