I skyggen av krigen - den nye krigsmetoden!

According to the Witness, there were four or five soldiers who guarded them, and approximately every other night they would take women out to rape them. “Every time one of them would turn up, they would call out the girls by their names, or the women, and then they would take them off with them” They would take the girls from the school to apartments in town, or just from one classroom to another. On one occasion five soldiers called out the names of five girls and took them to a classroom. Among the soldiers were Dragan Zelenović and Zoran Vuković. The Witness was ordered to go into the corner where Vuković was sitting. “Vuković told me to lie down on the mattress. Then he took my clothes off and then raped me.”  She did not see what happened to the other girls but she heard a soldier hitting one of them. As before, on return Witness 87 said nothing to her mother. “She never asked me, nor did I ever tell her, but I think she knew, with some certainty.” The girls were called out by the soldiers several times each, and every time they were taken out and raped. They were detained at the school for about two weeks. During that time the Witness said that they never felt free to leave or escape because “there were soldiers there always, and at the entrance there were soldiers on guard, guarding the entrance, though there weren't too many Muslims left at the time, so it wasn't safe to go out into the street”.

- En bosnisk muslimsk tenåringsjentes vitneutsagn. Hun vitnet i domstolen i Haag for krigsforbrytelser i det tidligere Jugoslavia. Hun fortalte retten om voldtektene hun ble utsatt for av serbiske soldater i 9 måneder. (For å lese hele vitneutsagnet, klikk på utdraget ovenfor)

 On her third night in the Čelebići camp, Mrs. Ćećez was moved to another building. At around 11pm, a young man came in and told her to take her clothes off. He was in a uniform, and had a knife and rifle next to him. She tried to talk to him saying, “What do you want? I am an old woman.” He told her to just take her clothes off, and then he raped her. Later another young man came in and Mrs. Ćećez started to cry. He told her to undress and then he too raped her. That same night a third young man came in. Mrs. Ćećez asked whether she knew him from somewhere. “You may have gone to summer camp with my son,” she said. They talked for a while, and then he raped her. After he was done, he said, “Do you see how a Turkish cock can fuck?” Before leaving, he told her not to tell anyone. Then a fourth man came in and raped her, but because by then the candle had gone out, she could not see him. Mrs. Ćećez could not understand what all these young men were doing, because she was old enough to have been their mother. She also said it was difficult for her because, as she said, “I was a woman who only lived for one man and I was his all my life, and I think that I was just getting separated from my body at this time.” She wondered how she could go back to her husband and children. The next day she spoke with Rale Mušinović and begged: “Rale, kill me. Do not let me stay here alone.” She told him what had happened and cried a lot. He said that it would not happen again. He was wrong.

- En serbisk kvinne vitnet i retten, hun fortalte om hva hun ble utsatt for i fangeleiren/konsentrasjonsleiren Celebici camp. Kvinnen ble utsatt for voldtekt flere ganger, og av flere forskjellige bosniske muslimske menn. Det eneste som skiller vitneutsagnene er at kvinnen i dette utdrager er serbisk og jenta i utdraget ovenfor er muslimsk. Et skille som ikke har noe å si, begge ble offer for det samme og begge har krav på den samme rettferdigheten. 

Under krigen i Bosnia 92-95, ble kvinner systematisk voldtatt og holdt i leirer over lengre tid, hvor de blant annet ble utsatt for gruppevoldtekter, og annen form for vold. Kvinnene var både serbiske, bonsniske muslimske, og kroatiske. Blant de som var offer for disse systematiske voldtektene som tok sikte på å svekke befolkningen, var både unge jenter ned i 13 årsalderen, og eldre kvinner. Alder, bakgrunn, familie og alt annet var uviktig, det eneste som var av betydning var nasjonalitet. Voldtektsstatisitkken under krigen har mange mørketall. Hvor mange som ble offer for disse grusomme voldtektene er vanskelig å vite nøyaktig. For det første er det veldig vanskelig for en kvinne å fortelle og komme frem når hun har blitt usatt for noe så grusomt som en voldtekt, for det andre var det en krig som varte i 3 år. Hvem skulle man melde fra til, hvor skulle man søke hjelp, og var det hjelp i det hele tatt å få? Den systematiske voldtekten kvinner ble utsatt for var selvfølgelig også kjent under krigen, men den var bare i skyggen av krigen. Selv etter krigen var dette noe som kom i skyggen av all det politiske, militære og rettslige snakket. De systematiske voldtektene som kvinner og jenter ble utsatt for ble fordømt, men alikevel har det vært manglende vilje blant poltikere involvert i landet under krigen, og ikke minst etter krigen, til å gi kvinnene den rettferdigheten de trenger, og hjelpen de trenger. Voldtektene er noe som er i skyggen av alt som skjedde under krigen, enda en vond konsekvens av krigen, eller noe som er best å glemme eller gjemme bort. Det er sjelden kvinnene har blitt spurt og fått lov til å snakke om det de ble utsatt for, det er sjeldent de har blitt spurt hva slags hjelp de trenger. Enda sjeldnere har de fått et oppgjør med det som skjedde, og den rettferdiheten som skal følge etter et slikt oppgjør. 

 Helseforholdene og helsetilbudet var elendig under krigen, mens sykehus ble bombet og det var mangel på både medisinsk utstyr og leger, slet mange kvinner med fysiske problemer etter voldtektene. Veldig mange ble voldtatt på en helt brutal måte som førte til fysiske skader på kroppen, men det var ingen legebehandling å få. Alle kvinnene som ble utsatt for voldtektene slet med psykiske plager som fikk utslag på kroppen og helsetilstanden. Enda et følge av voldtektene som ingen snakker om i dag, og som ingen "vil ha", er barna. Av de kvinnene som ble gravide på grunn av voldtektene, prøvde mange å ta abort - på egenhånd! Flere slo seg selv i magen for at de skulle miste barnet, de ville ikke bære på et barn som var et resultat av en voldtekt, de klarte det ikke. Det er forstålig, og kvinnene som tok abort og prøvde å ta abort kan ikke klandres eller kritiseres på noen måte. De var uskyldie kvinner som ble brukt som et slags krigsvåpen under krigen, i den form av at de ble utsatt for vold, og voldtekter, og alt dette på grunn av nasjonalismen. De ble brukt som et våpen, et våpen som på sikt skulle svekke befolknigen. Flere kvinner forsøkte å ta abort på egenhånd, mange fikk det ikke til og bærte barnet i ni måneder i magen. Veldig mange ville "adoptere" det bort med en gang det var født, mange gjorde det, andre greide det ikke. 

Derfor finnes det i Bosnia også i dag 15 år etter krigen, veldig mange barn som ble etterlatt på barnehjem. Mange vet at de er barn som ble til som en følge av en voldtekt, andre vet det ikke. Disse barna som er uskyldige, har møtt mange fordommer og har måttet tåle en god del nedsettende kommentarer fra andre barn. Mange av barna har blitt sett ned på, og dømt for noe de ikke er skyld i. Akkurat slik kvinnene som ble voldtatt under krigen fortjener rettferdighet og støtte, gjør disse barna det også. Mange klarte ikke å gi fra seg barnet da det ble født og beholdte det, de færreste barn vet sannheten om hvem som er deres far. For hvordan skal en mor som daglig har det vondt etter grusomme voldtekter, kunne fortelle barnet at faren voldtok henne, og at barnet ble slik til. Verken kvinnene eller barna har det lett, men de fortjener støtte! Det er nærmest umulig å forestille seg hva kvinnene går gjennom den dag i dag, og hvordan barna har det! Det er ingen som kan forstå uten å ha vært i den situasjonen, men alle kan vise støtte, og bidra til rettferdighet! 

De systematisk voldtektene som fant sted blant annet, og for det meste i konsentrasjonsleirene, er 15 år siden nå. Det er en stund, men det er ikke lenge nok til at vi får lov til å glemme det. Det er like viktig som det menn ble utsatt for i konsentrasjonsleirene, det er like viktig som bombingen av sivile, det er like viktig som det politiske og rettslige snakket som ikke er i skyggen av krigen. Uansett hvor langt tid det går, har vi ikke lov ti å glemme. Vi har ikke lov til å glemme det fordi det ikke skal gjentas igjen, fordi kvinnene og jentene fortjener rettferdighet og har krav på det, men også fordi systematisk voldtekt har blitt en krigsmetode. Systematisk voldtekt av kvinner skjer under kriger i dag, det har blitt en krigsmetode. Kvinnene er både objektet og våpenet! Når opprørerne i Kongo går fra landsby til landsby etterlater de titusener av kvinner og jenter som de voldtar. Voldtekter forekommer under kriger, men det er også det emnet som blir minst snakket om, og minst behandlet! Systematisk voldtekt av kvinner forekommer under hver krig, kvinner blir tatt til slaver, de blir voldtatt av opptil 15 forskjellige soldater hver dag! Så en dag slipper de fra, men de har ikke noe støtteapparat, ingen bryr seg om å virkelig ta opp det som skjedde, kun de færreste kjemper på deres side,de fleste vil skyve det bort .. vaske det vekk, gjemme det.. et eller annet! Bare ikke kjempe mot det! Dette er noe vi må være klar over, den nye krigsmetoden - systematisk voldtekt av kvinner. Dette er noe organisasjoner og politikere bør snakke om, de bør sette det på dagsordenen og kjempe for kvinnene og mot den nye krigsmetoden. Vi kan ikke overse den nye krigsmetoden, for vi overser den med vilje, vi er med på å la det skje ved å stille oss passive til situasjonen. 

En bosnisk regissør laget en film som heter Grbavica, den har blant annet blitt vist i London, og fått en del oppmerksomhet. Filmen handler om en kvinne ved navn Esma, hun ble voldtatt under krigen av en soldat. På ryggen bærer hun vonde merker etter voldtektene. Voldtekten resulterte i at hun ble gravid, hun forsøkte å ta abort selv ved å slå seg selv i magen, men hun klarte det ikke. Hun fødte en liten jente. Når jenta har spurt hvem faren er, har moren svart at han er død, han er en shaheed (muslismk betegnelse på en mann som dør i en krig, litt synonymt med definisjonen av martyr). Filmen viser hvilke probelemer Esma og andre må slite med etter krigen, økonomisk og følelsesmessig sett. Jeg anbefaler alle å se filmen, det er mot slutten man får et slag, og en innsikt (så langt det er mulig) i hvordan livet virkelig er for mange. Filmen kan du se her, bosnisk tale men engelsk tekst.