Mennesker er egentlig ikke bare tall. Norges befolkning på litt over 4 millioner, er mer enn et fire tall og seks nuller. Det er verdifulle mennesker, som bidrar til samfunnet og er en del av felleskapet. Menneskene har de like rettighetene, de har de samme kravene, og de har alle en verdi - de er mennesker. De er rett og slett mer enn bare tall. Men det er noen mennesker som bare er tall for oss, de blir i hvert fall behandlet som om den eneste verdien de har er at de er et tall mer i systemet. De behandles på grunnlag av at de er tall, ikke noe annet.
Disse menneskene som så og si kun er tall i et system, preger debatten i stor grad og mediabildet. Det er en gjensidig påvirkning mellom disse. Medibildet og debatten har i større grad hatt en negativ påvirkning enn en positiv. Bildet som har blitt skapt er at Norge er overstrømmet av kriminelle asylsøkere som ikke er her for noe annet enn å utnytte den gode stat Norge, og drive kriminell virksomhet. Men realiteten har også en annen side som synes å komme i skyggen av debatten om asylsøkere. Veldig mange mennesker som kommer til Norge i håp om å få opphold, kommer hit av ulike grunner. Men de har alikevel en ting til sammen, de kommer hit for å søkte trygghet for seg og sine nærmeste, håp om et bedre liv, muligheter til å være noen. De kommer hit for å få hjelp! Det har aldri vært noe galt i å søke disse tingene som muligheter, håp og trygghet, og det er fortsatt ikke noe galt i det uavhengig om du kommer fra Egypt, Somalia, Kina, Australia, USA..
Men disse tingene tas ikke med i betraktning når asylsøkere fremstilles av politikere og mediene, det som tas med i betraktning er tallene. Store tall som gir oss et bilde av et Norge som er overfylt av asylsøkere. Selv om asylsøkere kommer hit etter å ha opplevd krig, vold og frihetsmangel blir de møtt som tall når de kommer hit. Søknadene om å få oppholdstilatelse behandles i et regelstyrt system, lik behandlin for alle etter systemet. I prinsippet høres det greit ut, ingen grunn til å sette spørsmålstegn. Men realiteten viser oss at systemet gir grunn til å stille spørsmålstegn.
Flere personer har blitt sendt ut av landet til tross for behov for opphold, fere urettferdige og umoralske utsendinger og avslag har funnet sted. Barn og foreldre har blitt skilt, far har blitt skilt fra resten av familien, mennesker som i flere år har vært i Norge og ventet på å få behandlet søknaden sin, og som i mellomtiden har integrert seg godt i det norske samfunnet, har måtte reise ut av Norge. Den siste tifellet er saken om Fathia, som ble, sammen med sin seks år gamle sønn, sendt ut av Norge til tross for at hun var midt under en omfattende og viktig medisink behandling. Resultatene av utsendelsen ble at mor og sønn havnet på gaten i Italia, mens ektemannen til Fathia ble igjen i Norge.
Siden august i fjor har Sabriye bodd sammen med kona Fathia (25) og stesønnen Mounir (6) i en leilighet på et asylmottak i Bergen. Forrige onsdag ble familien splittet opp da politiet dukket opp og ga mor og barn en time på å pakke før de måtte forlate leiligheten.
Nå bor Fathia Omar og Munir på gaten i Genova i Italia, uten penger, mat eller husly. Hun er fortsatt redusert etter en omfattende operasjon på Haukeland sykehus i begynnelsen av mars, der hun fikk operert underlivet etter en 20 dager lang gruppevoldtekt i Libya for to år siden.
I tillegg har både mor og barn fått diagnosen posttraumatisk stressyndrom av en psykolog Elin Mæhle ved Senter for krisepsykologi i Bergen. Fathia Omar er ikke i stand til å ta vare på seg selv eller sønnen på gaten i Genova, mener Mæhle.
Fatihas situasjon har vakt sterke reaksjoner blant aftenpostens lesere, og det med god nok grunn. Utlendingsnemda forsvarer utsendelsen av Fathia med at de ikke hadde helseopplysningene da avgjørelsen om utsendelsen falt. Greit nok, men det Fathia er ikke den eneste som har blitt utvist av Norge på urettferdig grunnlag. Dessuten når man har et så stort ansvar for menneskerliv og et så bredt ansvar, hvor konsekvensene er massive for de menneskene det gjelder, har man ikke råd til slike "glipp" i systemet. Fathias tilfelle burde få oss til å sette spørsmålstegn ved systemet. Det hadde ikke vært ansvarlig og overse asyløkningen i Norge de siste årene, men det er mindre ansvarlig å føre den asylpolitikken som føres i dag. Regjeringen har et tall med asylsøkere, de går ut i fra dette tallet, og reduserer det til et visst nivå. Følgende av den tankegangen er at asylsøkere blir sendt ut nettopp på grunnlag av at de er et tall i systemet, et tall i samfunnet som må reduserers. Det er nettopp derfor det finnes flere tilfeller av Fathias situasjon, hvorfor denne siden av asylpolitikken sjeldent dukker opp under debatter, kan ikke politikerne alene ta ansvaret for. Ansvaret må tas på resten av samfunnet, de 4 millioner nordmen som er verdifulle og en del av samfunnet, det er vårt ansvar fordi vi ikke stiller et krav til politikerne om nettopp dette.
Mennesker er mer enn bare tall, asylsøkere er mennesker de også bare med en mer uheldig og urettferdig bakgrunn enn mange av oss..
0 meninger:
Legg inn en kommentar