Mediabildet og internasjonal politikk har lenge vært fokusert på ord om konflikten mellom Israel og palestinere. Konflikten har nå vart i over 60 år, og i dag ser det ut som om den kan vare i enda 60 år. Flere land har vært aktivt innblandet under konflikten, blant annet Norge med utformingen av Oslo- avtalen. Kort sagt en avtale som ble gjort i all hemmelighet for media, en avtale som tok sikte på at begge parter skulle annerkjenne hverandre. Avtalen tok også sikte på å danne en egen palestinsk stat, det var med Oslo-avtalen at palestinere fikk selvstyre på Gazastripen og deler av Vestbredden. Endelig og bindende fred å sammarbeid, var det endelig målet for de få personene som var involvert i Oslo-avtalen. Det er nå lenge siden Israel og palestinerne har vært nær en fredsprosess og sammarbeid. En rekke hendelser siden 1948 har forverret situasjonen mellom Israel og Palestina. Blant disse hendelsene så kan vi nevne, seksdagerskrigen, de to intifadaene, og innvasjonen for ca ett år siden. Historien er både komplisert og lang. Jeg er veldig opptatt av konflikten mellom Israle og Palestina, av flere grunner.
Konflikten er en konflikt mellom to religiøse grupper, og bare det faktum har hatt mye å si både for selve opprettelsen av staten Israel og for videre fredsforhandlinger og sammarbeid. Dessuten så har andre lands interesse av konflikten hatt mye å si for utviklingen av den, for eksempel USA's interesse under Bush-administrasjonen. Dessuten er jeg overbevist om at majoriteten av israelere og majoriteten av palestinere ønsker det samme. Begge parter ønsker varig fred, og de ønsker at neste generasjon skal få lov til å vokse opp i en tilværelse som ikke er preget av vold, krig, og konflikt! Jeg er overbevist om at palestinske ungdommers opprør og sinne ikke er et uttrykk for hat mot jøder generelt, men heller et utrykk for fortvilelse og et hat mot politikernes manglende vilje til å skape fred. Det samme tror jeg gjelder jødisk ungdom.
Det internajsonale samfunnets manglende evne til reaksjon og handling, er en klar tillatelse til politikere både på israelsk og palestinsk side til å fortsette konflikten akkurat slik det passer dem. De omstridte israelske bosetningene har vært et viktig tema både tidligere i fredsprossesen og nå. Mange mener at utbygingen av 1600 nye israelske bosetningene kan utløse en tredje intifada blant palestinere. For noen dager sinde under Joe Bidens besøk i Israel, ble det kunngjort at 1600 nye israelske bosetninger skal føres opp på okkupert område. Israel har tidligere okkupert blant annet Vestbredden, det er her bosetningene har skapt problemer. I følge internasjonal lov er det ulovlig og sette opp bosetninger på okkupert jord. Israel har en rekke ganger trosset advarsler og fordømmelser fra FN, diverse land i Europa, og nå også fra USA.
Konflikten ser ut til å være langt unna en fredsløsning. Politikere på begge sider møtes hverken med stert press eller sterke krav, det eneste de møtes med er advarsler og fordømmelser i enkelte tilfeller. Til tross for at advarslene blir trosset, møtes ikke partene med noen reaksjoner. Det virker som om et hvert land som har en interesse i fredsprossesen og konflkten mellom Israel og Palestine, har en interesse av å "tjene" noe på det selv. Enkelte mener at USA's mangle på reaksjoner mot Israel er et forsøk på å trekke seg elegant tilbake i konflikten. Sagt med andre ord ønsker USA å trekke seg rolig tilbake mens de mumler "vi forsøkte å løse konflikten, men det funket ikke". Det er allerede opptøyer blant palestinsk ungdom som protesterer mot de nye israelske bosetningene som har dratt fredsprosessen helt ned til bunn. Flere ungdommer påstår at israelsk politi arresterer dem og bruker alvorlig voldt mot dem. Mange av barna er barn ned i 12 årsalderen, med andre ord er de mindreårige. Selv om dette både strider med lov og moral, akkurat slik de 1600 bosetningene gjør, tar det internasjonalet samfunnet litt lett på det. Det passerer uten at det får noen alvorlige følger for de som sitter med makten til å drive konflikten videre i enda 60 år...
Konflikten er ikke enkel å løse, tvert i mot. Det er mye å ta hensyn til, og det er mye som kreves av menneskene som er involvert i fredsprosessen. Men det som kanskje kompliserer mulighetene til fred og sammarbeid, er at partene ikke er nøytrale! For eksempel når representanter for USA eller Norge, deltar i forhandlingen om fred og sammarbeid så vil de ikke kunne iverksette tiltak eller komme med reaksjoner dersom det strider med landets interesser. Land blir da fort kritisert for å være partiske osv, og fokuset rettes mot landet istedenfor at konflikten skal stå i fokus uavhengig av hvem som megler. Dessuten har ulike representanter for land vært involvert i konflikten. Hver gang det er valg og regjeringsskift skiftes folk ut, og andre blir satt til å representere landet i den og den konflikten. I en omfattende fredsprosess er det viktig med tilitt og nært sammarbeid. Det er vanskelig å sape og samtidig opprettholde tillit og nært sammarbeid når
så mange uike personer er involvert i fredsprosessen. Det er stadig nye tanker og mennesker å forholde seg til, og hver gang nye fjes kommer inn i forhandingsprosessen er partene nødt til å begynne fra bunn med å bygge opp tilliten. Under Bush administrasjonen var Israel vant til friere spillerom og klar støtte fra amerikanerne, men etter at Obama administrasjonen fikk makten, har Israel måtte forholde seg til en annerledes politikk, som innebærer litt mindre fritt spillerom og mindre støtte. Det må stilles tydelige krav til begge parter og til fredsavtalen, men disse kravene må etterfølges av konkrete tiltak, handinger og reaksjoner. Dette er en konfikt som drives frem med handlinger, og den vil ikke la seg løse av tomme ord. Alle disse faktorene til sammen kan gi sivile israelere og sivie paestinere enda 60 år med lidelser, konflikter, og krig..
Bakgrunn og utviklingen av konflikten: http://www.globalis.no/Konflikter/Palestina
0 meninger:
Legg inn en kommentar